Jeg våknet av at nesetippen min var kald. Motvillig åpnet jeg øynene for å titte på klokken. Den viste litt over seks om morgenen. Egentlig hadde jeg mest lyst til å fortsette i drømmeland, men jeg satt meg opp for å se utover vannet.
Det var min første tur i Femundsmarka. Etter å ha hørt og lest så mye om den hadde jeg endelig tatt steget og besøkt den. Vi hadde kjørt inn til sørdelen av Femunden dagen før, for deretter og gått inn til Nedre Roasten. En liten, søt innsjø rett øst for DNT-hytta Røyvollen. Det hadde startet å lysne, men solen var fortsatt ikke stått opp. Foran meg lå innsjøen svøpt i en mystisk tåke. Det var helt blikk stille. Ikke en eneste bevegelse på vannet. Jeg så bort på turkameraten min Markus som fortsatt lå og sov ved siden av meg. Den eneste lyden jeg hørte var hans svake pusting fra en sovepose dekket av rim. Vi hadde valgt denne leirplassen med tanken på å få en vakker soloppgang. Solen skulle etter vår beregning stå opp rett foran oss og i kombinasjon med tåken kunne det komme til å oppstå et sjeldent øyeblikk.
Jeg dro meg halvveis ut av soveposen og tok på meg dunjakken. Bålet hadde jeg gjort klart ved siden av meg dagen før, så alt jeg trengte var å fiske opp lighteren fra lomma og tenne det. Etter noen få minutter var Markus sin pusting akkompagnert av svak knitring fra bålet. Jeg fant fram kameraet som lå pakket vekk i vanntettposen bak meg og gjorde meg klar. Kaffekjelen plasserte jeg forsiktig over flammene og så var det bare å vente. Vente på at solen skulle snike seg opp over horisonten. Vente på at Markus våknet. Vente på at kaffen ble klar. Vente på det rette øyeblikket. Samtidig skulle jeg nyte. Nyte stillheten. Nyte nasjonalparkens vakre atmosfære. Nyte øyeblikkets magi. Mens jeg satt der håpet jeg at jeg ville klare og fange noe av det jeg opplevede. På den måten kunne kanskje noen andre også få en liten bit av Femundsmarkens skjønnhet.
